Som skrevet i tidligere innlegg så var vi framme på Grand Canaria i begynnelsen av november. Jeg hadde bestilt flybillett for en tur til Tromsø fra Las Palmas. Ville besøke Vegard og Siri og selvfølgelig barnebarna Isak og Lilja. 
Det ble også en tur til Bodø for å besøke min 90 årige mor. Fikk samtidig hilst på søster Wenche og Jeanette, og så var jeg noen dager i Rossfjord hos Arne og Mette. Jeg fikk kjent litt på vinter mens jeg var nordpå. Det både snødde og sludda flere ganger. Det var egentlig godt å få kjent på litt høstlig årstid.
Ingri som hele tiden var om bord og passet båten i Mogan hadde besøk av sin far Stein Håvard Fjestad
og søster Ylva
og de var der når jeg kom tilbake. 4 dager fikk vi sammen og en liten tur ut på sjøen ble det slik at landkrabbene fikk kjenne litt på sjøbeinet.
Da vi skulle starte båten så skjedde det ingenting. Elektronikken funka ikke og som alltid når en sånn tullfeil oppstår så blir jeg lettere frustrert. For å få start så tyvkoblet vi startmotoren og etter noe diverse feilleting så fungerte alt igjen. Tror det var fukt.
De siste dagene før avgang så var det å få satellittelefonen opp å gå. Jeg hadde gjort mange forsøk i Tromsø og søkt på internett og bedt om hjelp på facebook. Alt løste seg da jeg fikk telefonnummeret til Mike.
Mike er Amerikaner og hjelper seilere med pc /data. Han er et i mine øyne et datageni. Han har laget et kart og navigasjonsprogram som ligger på en USB stikk med innebygd gps. ( Nimble nav stic) Vi hadde avtale om å møtes i Las Palmas på Sailors Bay. Jeg skulle ha med PC og satellitt telefon. Jeg møtte opp til avtalt tid og Mike var der han. Om jeg hadde møtt han i gata så hadde jeg aldri gjettet hvem han var. En liten tynn mann i slutten av 60 åra med grått skjegg, en fillete hatt, langbukse og skjorte. Uten sko eller sandaler som de fleste bruker, og med en liten brun rulletobakksneip mellom fingertuppene. Rimelig tannløs var han, og så på meg over noen skitne briller. Det bemerket han forsåvidt selv da han spøkefullt sa at han trodde det var tåke, mens det var brillene som var «tåket». Døm aldri noen etter klær og utseende er noe man tar innover seg etter et møte med Mike. Han anbefales alle som trenger datahjelp.
Da Mike satte seg til med pc og satellitt telefonen så gikk det unna. At pc n min er norsk hadde ingen betydning. I løpet av halvtimen var program og email m.m lagt inn og så var vi klar for å teste telefonen. Vi dro et stykke unna forstyrrelser og god klar sikt til himmels og så var det gjort. Denne mannen kan sine saker. Han er seiler selv og seiler om vinteren i Caribien og fortalte at han ligger stort sett hele tiden i ei bukt ved St Martin. På våren går turen via Azorene til Grand Canaria og så er han der fram til han seiler tilbake til Caribien. Under overfarten fra GC til Cabo Verde fikk jeg testet at jeg hadde forstått hvordan det skulle gjøres. Jeg la ut en liten video på FB av delfiners lek ved båten. ( Ingen video her dessverre)
I Las Palmas fikk jeg også fylt opp de norske gassflaskene slik at nå burde jeg ha gass fram til neste mai- juni. Grand Canaria er mye mer enn badebyer. Ta en tur innover øya folkens. Det er verdt det. 
Steinar Øverli og Reidun Berland kom om bord som nye mannskaper i Las Palmas og 2.12 var vi klare for 850 nautiske ned til Cabo Verde. Det ble en fin seilas nedover. Alle fikk trent seg på nattevakter og seiling. Ei tid fikk vi lite vind så vi måtte brenne en god del diesel, men etter 7 dager var vi framme.
Cabo Verde består av flere øyer og er etter hvert blitt et charter og turistmål. Noen sier at det er de nye Kanariøyene. Vi gikk inn i den største havna, Mindelo, 
hvor langt de fleste ligger før de krysser over til Caribien. Dette er første havna hvor vi har hatt det gule flagget oppe før innsjekk til emigration /custom og stedlige havnepoliti. Vi la oss inn i marinaen og siden det var søndag så sa de at det var fritt fram og gå på land for alle om bord og at jeg bare måtte møte opp i kontortiden på mandag for innsjekk. Det ble gjort og det gikk helt av seg selv med stempel i pass osv. Det som var spesielt var at politiet beholder båtregistreringskortet inntil jeg kommer og sjekker ut.
Mindelo er nesten Afrika.
Man blir hensatt et stykke ti år eller så tilbake i tid. Rasta fletter og ihuga kai slengere som vil ha en jobb. De sitter i skyggen under trærne og har alt mulig rundt seg som de prøver å selge.
Det lokale markedet er stort, og kjøtt, fisk, grønt og frukt bugner. Fiskerne sløyer og renser dagens fangst av fisk og bodene er stappet av alt man trenger og ikke trenger.
Øya har ikke mye ferskvann, ferskvann blir produsert av sjøvann og koster ca 2 euro pr 100 liter.
Maten er såpass billig at det er lett å falle for fristelsen til å spise «ute» både lunch og middag.
Nå har vi vært her i 2 dager og blir i minst 2 til. Vi har bestemt oss for å starte kryssinga på torsdag 13 med et lite håp om at vi rekker fram til Barbados før 31. 12. Om passat vindene holder seg på 15 – 25 knop så skulle det gå fint. I øyeblikket er det en del vind så det kan være vi utsetter avgang til lørdag.
I dag har vi gått gjennom sikkerhet og det å være mentalt forberedt på minst 2 til tre uker i sjøen. For noen kan det i seg selv være en utfordring. Etter nyttår får dere høre hvordan det har gått. Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god jul og et godt nytt år.
S/Y Procyon 