OM Å KRYSSE ATLANTERHAVET OG MØTE MED DE KARIBISKE ØYER

Eller som Columbus kanskje sa i sin tid. “Endelig etter mange dager kom vi fram til Vest India og de Vest Indiske øyer . Den beskrivelsen av øyene, området og havet blir faktisk  brukt av mange den dag i dag.

Vi hadde hatt noen fine dager i Mindelo på Cap Verde.  Traff igjen mange seilere som jeg hadde møtt tidligere.  En av dem, Martin, traff jeg første gang i Wales, da skulle han bare til Kanariøyene, men nå skulle han fortsette over til Karibien.

Vi starta ut på en torsdag, man skal selvfølgelig aldri starte seilas på en fredag, selv om været var meldt bedre dagen etter, altså på fredag og lørdag, så var vi klar og stevnet ut i det ukjente. To av oss hadde krysset før, Reidun og meg. For Steinar og Ingri var dette første gangen, og de gru gledet seg til overfarten. Den største spenningen lå nok i hvor store bølgene kunne bli.

Vi kom fort inn i rutiner, og siden vi var 4 så ble det lange frivakter og alle fikk god hvile. Vi var stort sett oppe alle samtidig på dagtid. Det var nok et par av mannskapet som slet litt ekstra med å finne sovestilling og sovested. Forpiggen, akterlugaren, salongen eller sjøkøye som støtter hele kroppen så det og få til å sove i en båt som er mer rullende en stabil er nok ikke enkelt for den uøvde, men det gikk seg skikkelig fint til etterhvert.

Vi seilte med spridd genua (forseil) og hovedseilet motsatt side, wing on wing eller goosewing om man vil.  Vinden lå stabilt på styrbord låring og var jevnt 8 til 12 m/sec eller rundt 20 knop. Dag en og to var opp i 25 – 30 knop men så roet det seg lengre ut.  Vindroret fungerte helt topp og på 14 dager rørte vi nesten ikke seilene men bare justerte litt kurs med vindroret.

Av alle ting så begynte motoren å fuske. Selv om solceller var montert så måtte vi lade batterier en gang i døgnet.  Skulle ikke tro det om en ny motor. Den måtte startes manuelt og stoppes manuelt. Det digitale panelet kuttet helt ut.  Frustrasjonen var til å ta og føle på men for å gjøre en lang historie kort. Det hele ordnet seg i løpet av 15 minutter hos en Volvo Penta forhandler på Grenada. En «black box» ble skiftet på garantien og alt fungerte igjen. Da er det bare å håpe at dette ikke er et gjentagende «black box» problem.

Vi kom fram til Barbados tidlig om morran, så tidlig at vi valgte og ta det rolig fram til vi var sikre på at folk var kommet seg på jobb.

Havnekontrollen ble ropt opp på VHF og vi fikk en grei anvisning om hvor vi skulle legge til og oppsøke custom og emigration. Det var slett ikke gjort i en fei å klarere inn. Først måtte det ventes 2 timer før de hadde gjort seg ferdige med 2 cruisebåter og så fikk jeg utdelt en haug med skjema som skulle fylles ut. Mange av dem var like. Å bruke kopimaskin var ikke aktuelt, men til slutt etter 2 timer til så var det gjort og vi kunne gå til ankers utenfor ei lang flott strand. Mesteparten av de seilerne som stopper og besøker Barbados ligger her utenfor Bridgetown. Det er dårlig med marina i byen.  Det er mulig å få en plass inne i kanalen, men det kan bli litt vel sosialt.

Barbados har en egen slavehistorie med både hvite og svarte slaver. De hvite slavene ble lovet land når de var “ferdigsonet” men ble ofte sultet ihjel til de døde så landeierne skulle slippe å gi dem land.

Det var et vennlig og ærlig folkeslag vi møtte. Statsministeren var riktig nok stukket av med statsbeholdningen av penger bare kort tid før vi kom så det var ikke alt som fungerte. Vi fikk senere vite at han var satt i fengsel og at en ny regjering var begynt å komme på plass.

Det var ei dyr øy. Alt var minst like dyrt som hjemme. Så all handling som var mulig ble gjort i gateboder.

Vi tok oss en busstur over øya med en lokal buss. Jeg bruker ikke være redd for å sitte på buss eller bil og har sikkert til tider trampet på gassen selv, men denne gangen holdt jeg meg fast. Vi var alle skjelven da vi gikk av bussen på østsiden av øya.  Jeg måtte spørre sjåføren om han trente til flysertifikat,  da lo han godt. Steinar filmet deler av turen og skulle bruke det som skrekk eksempel til sine elever på kursene han holder for sjåfører på tunge kjøretøy hjemme i Sandefjord.      Returen var en snillere tur.

Nyttårsaften ble feiret på Barbados. Vi hadde feiret jul i Atlanteren både med nisser og julelys og Reidun hadde hatt med pinnekjøtt hjemmefra som ble tilberedt.

Fantastisk godt.  Gaver ble selvfølgelig utdelt. Steinar hadde med masse gaver hjemmefra som han hadde gjemt bort så godt at de kom ikke fram før til nyttår,  og da var de bare plutselig der. De dukket opp på salongbordet like ved han når han lå og sov. Ingen vet den dag i dag noe om hvordan slikt kan skje. Vi har nok fått med noen underjordiske hjemmefra som driver litt med oss.

3 januar sjekket vi ut fra Barbados og satte kursen for Tobago. Flott seilvind sørover. Vi hadde hørt rykter om at myndighetene der var glad i å skrive overtid så vi ville ikke komme inn før kl 0800.  Tobago er ikke lengre unna enn en kort dag og ei natt.  Innsjekkingen i Charlottville gikk greit med hyggelige folk og en haug med papir. Måtte ned på biblioteket å leie kopimaskin.

Folk var utrolig vennlige, og overalt hvor vi kom så var det hei og smil.

Charlottville på Tobago er en liten rolig fiskerlandsby. Rett innenfor ankringsområdet var en liten strand, Pirat Bay, hvor det alltid var noen lokale og noen fra båtene. En hadde spikret opp en bar hvor det ble solgt rumpunch og øl.  Flott snorkling på flere rev/ coraller i nærheten og på andre sia av bukta.

Vi ble 5 dager i Charlottville.  Tobago er mye mere enn hva man rekker på  5 dager, men vi fikk med oss en tur innover i regnskogen og besøk av fossefall. De var veldig stolt av sine fossefall og det er spesielt for oss nordboere og svømme inn i fossen.

Vannet er like varmt som i dusjen hjemme, og så er det ferskvann. Man føler seg ganske salt etter all badinga i sjøvann. Heldigvis har Procyon dusj også på dekk, men ferskvann må spares litt på når tilgjengelighet  ikke er som hjemme.

Vi hadde en egen liten hus hai under båten mens vi lå utenfor Pirat Bay. Den kom frem om vi kastet mat i sjøen. Den likte særlig godt å få servert litt tørrfisk jeg hadde med fra Tromsø.img_1823

Nattseilas ble det over til Grenada og til marinaen i Fort Davis. Jeg hadde avtalt ankomst siden det var der Volvo Penta mente jeg fikk ordnet med bytte av «the black box». Før det hadde jeg fått Arne (bror) hjemme til å snakke med VP og sjekke ut hva problemet kunne være.

Innsjekk gikk smidig, men var litt spesielt da custom og emigration delte kontor og begge var to store svarte muskelbunter med «stoneface». De hadde kontortid fra kl 1000 men kom ikke før klokken 12. Spørsmålene, de var ikke mange, ble spurt med en stemme som var helt toneløs og uten bevegelse av munnen.  Men de løsnet etter hvert og ble ordentlig blide de også.

Etter to dager gikk vi videre på øya og etter ei natt i True Blue så blei det over ei uke utenfor Port Louis/ St. Georges.  Masse opplevelser blant annet med en guidet tur som tok hele dagen. Vi besøkte fossefall og innsjø, sjokoladefabrikk og romfabrikk. Vi lærte mye om begge deler og det mest interessante er at produksjonsmetodene ikke har forandret seg på øya siden den startet for lenge lenge siden. Bildene viser først sjokolade produksjon med fermetering og tørking av kakaobønder. Den aller siste delen av produksjon var blitt modernisert. img_1845img_1846img_1847img_1848På rom fabrikken var alt som i “gamle” dager fra pressing av sukkerplanten, gjæringa og brenninga. Til og med fyringa under kolben var i en vedovn. Produktet som kom ut var 75% og de beholdt det og 65, alt under ble brent på nytt eller skyllet ut som ikke godt nok. Det var noen imponerende kolber og smakinga av 75% satte seg godt i magen. Ikke rart rumpunch kan slå knockout på flere.

 

Vanntanken ble fylt opp siste dagen og jeg fikk også fylt opp to gassflasker. Måten jeg fikk ordnet med gassflaskene ble litt spesiell. Jeg kunne fått de levert inn i marinaen men da måtte jeg ha ventet i flere dager på å få de tilbake så jeg tenkte at jeg skulle prøve en annen metode.

Jeg sto på fortauet ved hovedveien, gassflaskene var i dingyen rett bak ved stranda. Jeg så etter en taxi mulighet. De er ikke merket som hjemme så å få tak i rette kan ta litt tid. Etter 10 minutter kommer en med små skrift i fronruta, “taxi and tours”.  Jeg ser på sjåføren og løfter så vidt hånda og han stopper midt i trafikken. Ingen tuter eller bryr seg om det selv om trafikken er tett. Jeg forklarer hva jeg vil og han vet selvfølgelig  hvor vi skal kjøre. Pris blir avtalt og vi kjører til fabrikkområdet for gass som ligger en 20 minutter utenfor byen. De sier at vi er for sent ute for å få fylt opp samme dag men de skal prøve. Jeg får en kvittering for innlevering av flaskene og får beskjed om å prøve å hente dem rett før klokka fire. Tilbake ved dingyen sier sjåføren at han kan ringe dem klokken halv fire og hente flaskene og møte meg på plassen klokken fire. Jeg gir han kvitteringen for flaskene. Han skal ikke ha noe betalt før han kommer med flaskene. Etterpå tenker jeg  at der forsvant to gassflasker. Men klokka fire presis kommer han med to ferdig fylte flasker. Jeg sier bare, snakk om ærlighet og service.

Fra Grenada seilte vi en kort dag nordøst til Carriacou. Ei lita øy litt nordover. Samme landet.  Ble litt stamping rett mot siste to timer inn til Tyrell Bay.  Ei stor vakker bukt med kanskje 200 båter til ankers.

En liten landsby ligger langs stranda og en liten vandretur gir inntrykk av et autentisk Karibien.

Plankeskur og små bygninger med barer og restauranter.50766572_397287424353888_7504378438250135552_n Et shoppingsenter med priser som hjemme. Vi er nå på ei øy som har mindre fjell og dermed mindre med skyer. Varmen / sola merkes mye mer enn på Tobago og Grenada. Har hengt opp presenning for å få litt skygge ombord og det hjelper noe. Må nok få ordnet noe bedre etterhvert.

Vi dro på tur med et dykkerfirma som drives av  noen fra Canada.  Vi dykket på to forskjellige rev og så alle mulige slags fisk i alle mulige slags farger. Det var som å dykke i et akvarium.

Når vi forlater her om noen dager så er det kort vei til Union Island hvor det skal sjekkes inn i nytt land. Derfra til Tobago Cays og snorkeling og kanskje dykking før det blir Bequia  (Bekvei).  Planen er å være på Martinique ikke senere enn 14 februar. Nytt mannskap kommer ombord og Ingri fortsetter reisen sin til andre destinasjoner.

Martinique er Fransk og dermed en del av EU. Myntenheten der er euro.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s