Å være i paradis,være på tur i regnskog og å se hva orkaner kan gjøre.

Så var oppholdet på Grenada over og vi sjekket inn received_398015327682014 etter en kort seilas på Union Island i St. Vincent and the Grenadines.

Første stopp var altså Union Island, ei flott lita øy med en fin liten by.  Nå skulle vi tilbringe flere dager her og på flere av de nærliggende øyene. Tobago cays

og Bequia.  Alle har sin særegenhet.  Folket er alltid blide og fornøyde og noen forsøker  å selge noe, men de er ikke påtrengende og aksepterer et nei med det samme. Så lenge man sier nei med et smil. Noe får man likevel lyst å kjøpe. Det er greit å samle en og annen julegave  til man en gang kommer hjem igjen.

Tobago Cays var flott. Det ble 2 dykkerturer og en god del snorkeling. Det er som å være inne i et akvarium. Denne gangen fikk vi også sett skilpadder.  De svømte stort sett i vannflaten og dykket når de ble skremt. Tobago Cays er nasjonalpark og har strenge reguleringer med patruljebåter som kjører rundt og stopper alle som kjører for fort med dingy og tar betalt om man ligger på mooring. Ingri kom over et Portugisisk krigsskip på stranden. Disse manetene har lange tråder som er giftige. De bruker seilet til å forflytte seg. received_258900748199892

På Bequia måtte vi fylle vann. Det kom ut til oss med vannbåt.

Det blei nattseiling fra Bequia til Martinique.  Sjekket inn i Le Marin.  Martinique er Fransk så det blir nesten som Europa. Pengene er euro og ligger heller ikke noe etter i europeiske priser.  Le Marin er full av båter. Ikke 50 eller 100 men sikkert 1000 eller flere. Dette er mekka for mange Franske seilere og mange andre også selvfølgelig. Store verksteder og marinaer. Umulig å få plass i marina om det ikke er bestilt på forhånd.      Vi var bare noen dager før vi tok turen opp til Fort De France. Skikkelig vanskelig å finne gode ankringsforhold utenfor byen men lykkes til slutt å få ankret til å sitte.

Så mønstret Ingri Fjestad av for å reise noen uker på egenhånd og Jorunn Falkenhaug kom ombord. Dagen etter at Jorunn kom så seilte vi opp til Saint Pierre.

Sitat fra wikipedia:  Byen ble grunnlagt i 1635 av Pierre Bélain som var guvernør på den nærliggende øya Saint Kitts.  Saint-Pierre var hovedstad på Martinique fram til 1692, da setet for øyas myndigheter ble flyttet til Fort-de-France.  Saint-Pierre var fremdeles en av de viktigste handelsplassene i området, først og fremst på grunn av sukker- og slavehandel. Saint-Pierre hadde tidlig utbygd infrastruktur sammenlignet med andre steder i Karibia, med blant annet hestejernbane, elektrisk gatebelysning, botanisk hage og asyl.

Den 8. mai 1902 brøt vulkanen Pelée ut. Mellom 26 000 og 36 000 av byens innbyggere omkom i katastrofen. Av de 40 fartøyene som lå til anker , unnslapp bare to.

Det er mye ruiner fra vulkanutbruddet og mange er “bevart”. Det var en trivelig liten by og vi fikk mye innblikk i historien.  Vi var også i en ganske stor dyrehage som i utgangspunktet startet som en botanisk hage.

Den var bygd fint opp men det var egentlig litt trist å se en del av dyrene der. Hvert enkelt hadde ikke mye plass til rådighet.

Så gikk turen til ei øy jeg lenge hadde sett fram til.                                                            Dominica.                                                                                                                                               Øya ble skikkelig rasert av orkanen Irma september 2017.

Her bygges det opp igjen for fullt. Øya har historie i massevis. Fra nedslakting av indianere til slaveri.   Klipp fra wikipedia:

Omtrent hele Dominicas befolkning er etterkommere etter afrikanske slaver. Dominica er også en av få øyer i det østlige Karibia med før-colombianske karibiske indianere. Ca. 3000 bor på østkysten på sitt eget område. Færre enn 200 av øyas innbyggere er hvite. Befolkningsveksten på Dominica er veldig lav, mest på grunn av emigrasjon til mer utviklede karibiske øyer, Storbritannia, USA eller Canada.  Dominica ble selvstendig i 1978.

Vi sjekket inn i Roseau.

Den sydligste og “største” byen.  Dominica er ikke veldig turistisk selv om den har besøk av cruisebåter i Roseau som eneste cruisebåthavn. Vi lå ved mooringsbøye som tilhørte “Sea Cat” En nabo av han kjørte patruljer i mooringsområdet for å holde sikkerheta på plass for de som ligger til ankers eller på mooring. Dette er forøvrig den verste kaia jeg noengang har vært i nærheten av for å fylle vann. Men det sier litt om Irmas herjinger. 20190221_101632  DSC_0107

Sea Cat kjøpte vi også en guidet dagstur av til indianer området.

Vi var jo litt rundt om å så oss rundt. Tror nok de var glade for at ingen satt i denne bussen da treet falt over den. 20190223_122519    Bildene under viser kanobygging hvor de begynner med å hule ut en trestamme. Bilde 2 er en sukkerrørpresse, så litt utsikt, byggeskikk og hoder som ser ut over atlanteren.

Dette er et område som bare de bor i. Vi fikk litt innblikk i historia. Engelskmenn og Franskmenn slo seg sammen for å utrydde indianerene som flyktet og klarte å holde stand. Senere begynte Engelske og Franske å krige mot hverandre. Dominica ble etterhvert engelsk territorium fram til selvstendighet i 1978.

Så ble det bading i fossefall som avslutning på turen. Rart å bade i en foss og vannet holder over 20 grader. IMG-20190222-WA0000

Fra Roseau seilte vi noen fattige nautiske opp til en ankring.  Dårlig hold og vi havnet i drift og måtte gjøre nytt forsøk.  Ekstra mye kjetting ut og skikkelig trøkk akterover så satt vi. Vi var der to netter før siste korte strekket opp til Portsmouth. Her ble det mooringsbøye.

De har opprettet noe de kaller P.A.Y.S og formålet er å holde sikre mooringer og god sikkerhet for seilere som kommer inn.  Her var det mye oppbygging etter orkanen. Veldig hyggelige folk og guidet tur inn i regnskogen på elv først og dagen etter med minibuss.

Vår eminente guide “Providence” ( Martin) hadde møtt oss langt ute da vi ankom og spurte om vi skulle ha mooring hos PAYS, noe vi jo hadde bestemt at det ville vi. Han var en flink guide og hadde mye historie å fortelle om øya som han tydelig var veldig stolt av. Da vi gikk litt i regnskogen så var han framme og formelig hugget seg fram med macheten. IMG_1887

Han lagde en fin liten fugl av blader han røsket med seg og satte en fin blomst i. Han forsto å imponere sine turister.

Alle stedene vi har vært har sine lokale markeder. Noen større enn andre. Tidlig lørdag er alltid beste tid for de beste frukt og grønnsakene. 20190216_093959 Vi var samtidig som karnevalstiden på Dominica. Det var full fest 5 dager til endes med dans i gatene hele døgnet. En stor lastebil kjørte rundt med et band og høytalere. Man trengte ikke være på land for å høre musikken.  Man ser ikke mange fulle folk, men man ser mange rusa. De røyker weed (mariuhana) som andre røyker sigaretter. Det er helt vanlig og jeg snakket med flere om det og de syns tobakk og alkohol ikke er bra, men weed er.  Er det vi eller dem som ikke har skjønt det.

 

20190304_075058

Et knippe bilder fra Dominica.  Lar dem tale for seg selv.

Vi seilte fra Dominica og rett opp til Antigua. Her har vi marina plass og nå er det Finnmarksløpet som gjelder. Hanna Lyrek kom til mål som vinner av 500 og i skrivende stund befinner teten i 1200 seg i Karasjok. Litt tid til å jøre noe på øya har vi da. Jorunn har vært på løpeturer og vandreturer i tillegg til strand og snorkling. Jeg har holdt meg til strand, snorkling og en dykkertur. Vi dykket blant masse fisk og hai. Riktignok små hai. Ikke de store som kan finne på å spise oss. En flott dykkeropplevelse. Vi fant også et stort gammel anker fra Admiral Nelsons tid. For den intreserte les historia på Wikipedia for Antigua. Her er et lite klipp.::

Antigua og Barbuda ble oppdaget av Christofer Columbus i 1493, og det var han som gav den største øya navnet Antigua. De første europeerne som bosatte seg på øyene var spanjoler og franskmenn, men også de forlot øyene på grunn av ferskvannsmangel. Antigua kom under britisk kontroll i 1632 og Barbuda i 1678. Britisk innvandrere magasinerte regnvannet slik at de kunne bosette seg på øyene og dyrke jorda med slaver fra Afrika som arbeidskraft. De dyrket blant annet tobakk og ingefær.                   I 1666 brøt det ut krig mellom Storbritannia og Frankrike. Den franske guvernøren på Martinique invaderte Antigua og bortførte alle slavene. Britene gjenerobret øya i 1676.

I 1736 var slavene majoriteten av innbyggerne i landet, og deres leveforhold var elendige. En slave planla å drepe alle de hvite i landet, men planen ble oppdaget og avverget.

I morra skal båten på land for en bunnvask og så starter vi å seile langs kysten av denne rikmannsøya opp til Barbuda og så sørover igjen til Guadeloupe. 20190308_173545

Det er noen enorme seilbåter som ligger i havna. Mastehøyde ca 70 m. Blir nesten aldri seilt da belastninga på rigg blir enorm. Flere av de går mellom her og Middelhavet men det er for motor. Mannskapet ser nesten aldri eierne.  Dette er lekegrinda til de rike. Og her er vi med en 38 foter fra 1982.  Da kommer jeg innpå en gang til før turen starter hjemover i midten av mai.

 

 

OM Å KRYSSE ATLANTERHAVET OG MØTE MED DE KARIBISKE ØYER

Eller som Columbus kanskje sa i sin tid. “Endelig etter mange dager kom vi fram til Vest India og de Vest Indiske øyer . Den beskrivelsen av øyene, området og havet blir faktisk  brukt av mange den dag i dag.

Vi hadde hatt noen fine dager i Mindelo på Cap Verde.  Traff igjen mange seilere som jeg hadde møtt tidligere.  En av dem, Martin, traff jeg første gang i Wales, da skulle han bare til Kanariøyene, men nå skulle han fortsette over til Karibien.

Vi starta ut på en torsdag, man skal selvfølgelig aldri starte seilas på en fredag, selv om været var meldt bedre dagen etter, altså på fredag og lørdag, så var vi klar og stevnet ut i det ukjente. To av oss hadde krysset før, Reidun og meg. For Steinar og Ingri var dette første gangen, og de gru gledet seg til overfarten. Den største spenningen lå nok i hvor store bølgene kunne bli.

Vi kom fort inn i rutiner, og siden vi var 4 så ble det lange frivakter og alle fikk god hvile. Vi var stort sett oppe alle samtidig på dagtid. Det var nok et par av mannskapet som slet litt ekstra med å finne sovestilling og sovested. Forpiggen, akterlugaren, salongen eller sjøkøye som støtter hele kroppen så det og få til å sove i en båt som er mer rullende en stabil er nok ikke enkelt for den uøvde, men det gikk seg skikkelig fint til etterhvert.

Vi seilte med spridd genua (forseil) og hovedseilet motsatt side, wing on wing eller goosewing om man vil.  Vinden lå stabilt på styrbord låring og var jevnt 8 til 12 m/sec eller rundt 20 knop. Dag en og to var opp i 25 – 30 knop men så roet det seg lengre ut.  Vindroret fungerte helt topp og på 14 dager rørte vi nesten ikke seilene men bare justerte litt kurs med vindroret.

Av alle ting så begynte motoren å fuske. Selv om solceller var montert så måtte vi lade batterier en gang i døgnet.  Skulle ikke tro det om en ny motor. Den måtte startes manuelt og stoppes manuelt. Det digitale panelet kuttet helt ut.  Frustrasjonen var til å ta og føle på men for å gjøre en lang historie kort. Det hele ordnet seg i løpet av 15 minutter hos en Volvo Penta forhandler på Grenada. En «black box» ble skiftet på garantien og alt fungerte igjen. Da er det bare å håpe at dette ikke er et gjentagende «black box» problem.

Vi kom fram til Barbados tidlig om morran, så tidlig at vi valgte og ta det rolig fram til vi var sikre på at folk var kommet seg på jobb.

Havnekontrollen ble ropt opp på VHF og vi fikk en grei anvisning om hvor vi skulle legge til og oppsøke custom og emigration. Det var slett ikke gjort i en fei å klarere inn. Først måtte det ventes 2 timer før de hadde gjort seg ferdige med 2 cruisebåter og så fikk jeg utdelt en haug med skjema som skulle fylles ut. Mange av dem var like. Å bruke kopimaskin var ikke aktuelt, men til slutt etter 2 timer til så var det gjort og vi kunne gå til ankers utenfor ei lang flott strand. Mesteparten av de seilerne som stopper og besøker Barbados ligger her utenfor Bridgetown. Det er dårlig med marina i byen.  Det er mulig å få en plass inne i kanalen, men det kan bli litt vel sosialt.

Barbados har en egen slavehistorie med både hvite og svarte slaver. De hvite slavene ble lovet land når de var “ferdigsonet” men ble ofte sultet ihjel til de døde så landeierne skulle slippe å gi dem land.

Det var et vennlig og ærlig folkeslag vi møtte. Statsministeren var riktig nok stukket av med statsbeholdningen av penger bare kort tid før vi kom så det var ikke alt som fungerte. Vi fikk senere vite at han var satt i fengsel og at en ny regjering var begynt å komme på plass.

Det var ei dyr øy. Alt var minst like dyrt som hjemme. Så all handling som var mulig ble gjort i gateboder.

Vi tok oss en busstur over øya med en lokal buss. Jeg bruker ikke være redd for å sitte på buss eller bil og har sikkert til tider trampet på gassen selv, men denne gangen holdt jeg meg fast. Vi var alle skjelven da vi gikk av bussen på østsiden av øya.  Jeg måtte spørre sjåføren om han trente til flysertifikat,  da lo han godt. Steinar filmet deler av turen og skulle bruke det som skrekk eksempel til sine elever på kursene han holder for sjåfører på tunge kjøretøy hjemme i Sandefjord.      Returen var en snillere tur.

Nyttårsaften ble feiret på Barbados. Vi hadde feiret jul i Atlanteren både med nisser og julelys og Reidun hadde hatt med pinnekjøtt hjemmefra som ble tilberedt.

Fantastisk godt.  Gaver ble selvfølgelig utdelt. Steinar hadde med masse gaver hjemmefra som han hadde gjemt bort så godt at de kom ikke fram før til nyttår,  og da var de bare plutselig der. De dukket opp på salongbordet like ved han når han lå og sov. Ingen vet den dag i dag noe om hvordan slikt kan skje. Vi har nok fått med noen underjordiske hjemmefra som driver litt med oss.

3 januar sjekket vi ut fra Barbados og satte kursen for Tobago. Flott seilvind sørover. Vi hadde hørt rykter om at myndighetene der var glad i å skrive overtid så vi ville ikke komme inn før kl 0800.  Tobago er ikke lengre unna enn en kort dag og ei natt.  Innsjekkingen i Charlottville gikk greit med hyggelige folk og en haug med papir. Måtte ned på biblioteket å leie kopimaskin.

Folk var utrolig vennlige, og overalt hvor vi kom så var det hei og smil.

Charlottville på Tobago er en liten rolig fiskerlandsby. Rett innenfor ankringsområdet var en liten strand, Pirat Bay, hvor det alltid var noen lokale og noen fra båtene. En hadde spikret opp en bar hvor det ble solgt rumpunch og øl.  Flott snorkling på flere rev/ coraller i nærheten og på andre sia av bukta.

Vi ble 5 dager i Charlottville.  Tobago er mye mere enn hva man rekker på  5 dager, men vi fikk med oss en tur innover i regnskogen og besøk av fossefall. De var veldig stolt av sine fossefall og det er spesielt for oss nordboere og svømme inn i fossen.

Vannet er like varmt som i dusjen hjemme, og så er det ferskvann. Man føler seg ganske salt etter all badinga i sjøvann. Heldigvis har Procyon dusj også på dekk, men ferskvann må spares litt på når tilgjengelighet  ikke er som hjemme.

Vi hadde en egen liten hus hai under båten mens vi lå utenfor Pirat Bay. Den kom frem om vi kastet mat i sjøen. Den likte særlig godt å få servert litt tørrfisk jeg hadde med fra Tromsø.img_1823

Nattseilas ble det over til Grenada og til marinaen i Fort Davis. Jeg hadde avtalt ankomst siden det var der Volvo Penta mente jeg fikk ordnet med bytte av «the black box». Før det hadde jeg fått Arne (bror) hjemme til å snakke med VP og sjekke ut hva problemet kunne være.

Innsjekk gikk smidig, men var litt spesielt da custom og emigration delte kontor og begge var to store svarte muskelbunter med «stoneface». De hadde kontortid fra kl 1000 men kom ikke før klokken 12. Spørsmålene, de var ikke mange, ble spurt med en stemme som var helt toneløs og uten bevegelse av munnen.  Men de løsnet etter hvert og ble ordentlig blide de også.

Etter to dager gikk vi videre på øya og etter ei natt i True Blue så blei det over ei uke utenfor Port Louis/ St. Georges.  Masse opplevelser blant annet med en guidet tur som tok hele dagen. Vi besøkte fossefall og innsjø, sjokoladefabrikk og romfabrikk. Vi lærte mye om begge deler og det mest interessante er at produksjonsmetodene ikke har forandret seg på øya siden den startet for lenge lenge siden. Bildene viser først sjokolade produksjon med fermetering og tørking av kakaobønder. Den aller siste delen av produksjon var blitt modernisert. img_1845img_1846img_1847img_1848På rom fabrikken var alt som i “gamle” dager fra pressing av sukkerplanten, gjæringa og brenninga. Til og med fyringa under kolben var i en vedovn. Produktet som kom ut var 75% og de beholdt det og 65, alt under ble brent på nytt eller skyllet ut som ikke godt nok. Det var noen imponerende kolber og smakinga av 75% satte seg godt i magen. Ikke rart rumpunch kan slå knockout på flere.

 

Vanntanken ble fylt opp siste dagen og jeg fikk også fylt opp to gassflasker. Måten jeg fikk ordnet med gassflaskene ble litt spesiell. Jeg kunne fått de levert inn i marinaen men da måtte jeg ha ventet i flere dager på å få de tilbake så jeg tenkte at jeg skulle prøve en annen metode.

Jeg sto på fortauet ved hovedveien, gassflaskene var i dingyen rett bak ved stranda. Jeg så etter en taxi mulighet. De er ikke merket som hjemme så å få tak i rette kan ta litt tid. Etter 10 minutter kommer en med små skrift i fronruta, “taxi and tours”.  Jeg ser på sjåføren og løfter så vidt hånda og han stopper midt i trafikken. Ingen tuter eller bryr seg om det selv om trafikken er tett. Jeg forklarer hva jeg vil og han vet selvfølgelig  hvor vi skal kjøre. Pris blir avtalt og vi kjører til fabrikkområdet for gass som ligger en 20 minutter utenfor byen. De sier at vi er for sent ute for å få fylt opp samme dag men de skal prøve. Jeg får en kvittering for innlevering av flaskene og får beskjed om å prøve å hente dem rett før klokka fire. Tilbake ved dingyen sier sjåføren at han kan ringe dem klokken halv fire og hente flaskene og møte meg på plassen klokken fire. Jeg gir han kvitteringen for flaskene. Han skal ikke ha noe betalt før han kommer med flaskene. Etterpå tenker jeg  at der forsvant to gassflasker. Men klokka fire presis kommer han med to ferdig fylte flasker. Jeg sier bare, snakk om ærlighet og service.

Fra Grenada seilte vi en kort dag nordøst til Carriacou. Ei lita øy litt nordover. Samme landet.  Ble litt stamping rett mot siste to timer inn til Tyrell Bay.  Ei stor vakker bukt med kanskje 200 båter til ankers.

En liten landsby ligger langs stranda og en liten vandretur gir inntrykk av et autentisk Karibien.

Plankeskur og små bygninger med barer og restauranter.50766572_397287424353888_7504378438250135552_n Et shoppingsenter med priser som hjemme. Vi er nå på ei øy som har mindre fjell og dermed mindre med skyer. Varmen / sola merkes mye mer enn på Tobago og Grenada. Har hengt opp presenning for å få litt skygge ombord og det hjelper noe. Må nok få ordnet noe bedre etterhvert.

Vi dro på tur med et dykkerfirma som drives av  noen fra Canada.  Vi dykket på to forskjellige rev og så alle mulige slags fisk i alle mulige slags farger. Det var som å dykke i et akvarium.

Når vi forlater her om noen dager så er det kort vei til Union Island hvor det skal sjekkes inn i nytt land. Derfra til Tobago Cays og snorkeling og kanskje dykking før det blir Bequia  (Bekvei).  Planen er å være på Martinique ikke senere enn 14 februar. Nytt mannskap kommer ombord og Ingri fortsetter reisen sin til andre destinasjoner.

Martinique er Fransk og dermed en del av EU. Myntenheten der er euro.

En liten tur til Tromsø og sør til Cabo Verde

Som skrevet i tidligere innlegg så var vi framme på Grand Canaria i begynnelsen av november.  Jeg hadde bestilt flybillett for en tur til Tromsø fra Las Palmas.  Ville besøke Vegard og Siri og selvfølgelig barnebarna Isak og Lilja.  lija og isak

Det ble også en tur til Bodø for å besøke min 90 årige mor. Fikk samtidig hilst på søster Wenche og Jeanette, og så var jeg noen dager i Rossfjord hos Arne og Mette.  Jeg fikk kjent litt på vinter mens jeg var nordpå. Det både snødde og sludda flere ganger.  Det var egentlig godt å få kjent på litt høstlig årstid.

Ingri som hele tiden var om bord og passet båten i Mogan hadde  besøk av sin far      Stein Håvard Fjestadsteinhavard og søster Ylvareceived_518577275294339 og de var der  når jeg kom tilbake. 4 dager fikk vi sammen og en liten tur ut på sjøen ble det slik at landkrabbene fikk kjenne litt på sjøbeinet.ombord

Da vi skulle starte båten så skjedde det ingenting. Elektronikken funka ikke og som alltid når en sånn tullfeil oppstår så blir jeg lettere frustrert. For å få start så tyvkoblet vi startmotoren og etter noe  diverse feilleting så fungerte alt igjen. Tror det var fukt.

De siste dagene før avgang så var det å få satellittelefonen opp å gå. Jeg hadde gjort mange forsøk i Tromsø og søkt på internett og bedt om hjelp på facebook.  Alt løste seg da jeg fikk telefonnummeret til Mike.

Mike er Amerikaner og hjelper seilere med pc /data.  Han er et i mine øyne et datageni. Han har laget et kart og navigasjonsprogram som ligger på en USB stikk med innebygd gps.  ( Nimble nav stic)  Vi hadde avtale om å møtes i Las Palmas på Sailors Bay. Jeg skulle ha med PC og satellitt telefon.  Jeg møtte opp til avtalt tid og Mike var der han. Om jeg hadde møtt han i gata så hadde jeg aldri gjettet hvem han var. En liten tynn mann i slutten av 60 åra med grått skjegg, en fillete hatt, langbukse og skjorte. Uten sko eller sandaler som de fleste bruker, og med en liten brun rulletobakksneip mellom fingertuppene. Rimelig tannløs var han, og så på meg over noen skitne briller.  Det bemerket han forsåvidt selv da han spøkefullt sa at han trodde det var tåke, mens det var brillene som var «tåket».  Døm aldri noen etter klær og utseende er noe man tar innover seg etter et møte med Mike. Han anbefales alle som trenger datahjelp.

Da Mike satte seg til med pc og satellitt telefonen så gikk det unna.  At pc n min er norsk hadde ingen betydning. I løpet av halvtimen var program og email m.m lagt inn og så var vi klar for å teste telefonen. Vi dro et stykke unna forstyrrelser og god klar sikt til himmels og så var det gjort. Denne mannen kan sine saker. Han er seiler selv og seiler om vinteren i Caribien og fortalte at han ligger stort sett hele tiden i ei bukt ved St Martin.  På våren går turen via Azorene til Grand Canaria og så er han der fram til han seiler tilbake til Caribien.  Under overfarten fra GC til Cabo Verde fikk jeg testet at jeg hadde forstått hvordan det skulle gjøres. Jeg la ut en liten video på FB av delfiners lek ved båten. ( Ingen video her dessverre)

I Las Palmas fikk jeg også fylt opp de norske gassflaskene slik at nå burde jeg ha gass fram til neste mai- juni. Grand Canaria er mye mer enn badebyer. Ta en tur innover øya folkens. Det er verdt det. received_357754694990428 – Kopi

Steinar Øverli og Reidun Berland kom om bord som nye mannskaper i Las Palmas og 2.12 var vi klare for 850 nautiske ned til Cabo Verde. Det ble en fin seilas nedover. Alle fikk trent seg på nattevakter og seiling. Ei tid fikk vi lite vind så vi måtte brenne en god del diesel, men etter 7 dager var vi framme.

Cabo Verde består av flere øyer og er etter hvert blitt et charter og turistmål. Noen sier at det er de nye Kanariøyene.  Vi gikk inn i den største havna, Mindelo, mindelohvor langt de fleste ligger før de krysser over til Caribien.  Dette er første havna hvor vi har hatt det gule flagget oppe før innsjekk til emigration /custom og stedlige havnepoliti.  Vi la oss inn i marinaen og siden det var søndag så sa de at det var fritt fram og gå på land for alle om bord og at jeg bare måtte møte opp i kontortiden på mandag for innsjekk.  Det ble gjort og det gikk helt av seg selv med stempel i pass osv. Det som var spesielt var at politiet beholder båtregistreringskortet inntil jeg kommer og sjekker ut.

Mindelo er nesten Afrika.afrika Man blir hensatt et stykke ti år eller så tilbake i tid.  Rasta fletter og ihuga kai slengere som vil ha en jobb. De sitter i skyggen under trærne og har alt mulig rundt seg som de prøver å selge.hund

Det lokale markedet er stort, og kjøtt, fisk, grønt og frukt bugner. Fiskerne sløyer og renser dagens fangst av fisk og bodene er stappet av alt man trenger og ikke trenger.received_781601318856135

Øya har ikke mye ferskvann, ferskvann blir produsert av sjøvann og koster ca 2 euro pr 100 liter.

Maten er såpass billig at det er lett å falle for fristelsen til å spise «ute» både lunch og middag.

Nå har vi vært her i 2 dager og blir i minst 2 til.  Vi har bestemt oss for å starte kryssinga på torsdag 13 med et lite håp om at vi rekker fram til Barbados før 31. 12.  Om passat vindene holder seg på 15 – 25 knop så skulle det gå fint.  I øyeblikket er det en del vind så det kan være vi utsetter avgang til lørdag.

I dag har vi gått gjennom sikkerhet og det å være mentalt forberedt på minst 2 til tre uker i sjøen.  For noen kan det i seg selv være en utfordring.  Etter nyttår får dere høre hvordan det har gått. Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god jul og et godt nytt år.

Den lengste turen over åpent hav til nå

Da mitt nye mannskap, (Ingri Fjestad) kom ombord i Vilamoura,  ble det bare to tre timer til med landligge før seilasen fortsatte sørover. Det er lov og si at jeg hadde dårlig tid med å seile videre. Værkartet viste at vi kom til å få svake vinder fra sørøst og på slutten når vi nærmet oss den nordligste av Kanariøyene, Lanzarote, så skulle vi få vind fra nord. Og da med mengder av regn.

Før Vilamoura hadde jeg søkt etter en rigger som kunne sjekke den stående riggen ombord på Procyon. Jeg kontaktet Peter Keeling i Vilamoura og fikk tilbakemelding på at det var bare å komme. Her ble jeg en god ukes tid eller så. Riggsjekk ble utført og jeg hadde avtalt med Ingri at det passet å mønstre på i Vilamoura.      vilamoura    Vilamoura er en typisk ferieby i Portugal på Algarvekysten.  Først ble marinaen bygget inne i ei naturlig bukt. Rundt bukta var det først bare bondeland. Så ble det kjøpt opp tomter/land fra grunneier/bonden og turistbyen ble bygget                                                                                      .dp_marina_14065978365a78450a25154

Det var flere norske båter i havna og jeg traff igjen både Oda (Oda og Snuppa) og Martin, (Borge Bull). De skulle samme dag legge seg på svai ved Faro og lurte på om vi ikke ville være med.  Da vi var på tur ut fra Vilamoura samme kvelden møtte vi båtene på tur inn igjen. Det hadde oppstått sykdom på en av dem så de bestemte seg for å returnere.

Jeg fikk utført riggsjekk av stående rigg i Vilamoura og den fikk godkjent i massevis. Det sies at en rigg bør skiftes med jevne mellomrom. Noen sier ca hvert 10 år, andre sier ca 20 år og andre igjen sier at den varer omtrent evig så lenge den blir tatt vare på og ettersett. Det som er sikkert er at wiren på 19mm og strekkfiskene er kraftige og av god kvalitet. Røstjernene er boltet fast langt nedover innvendig. Ikke tvil om at dette er Hallberg Rassy kvalitet i alle ledd.

Jeg begynner å få god dreis på bruk av vindroret som jeg monterte i Brest. Det fungerer som bare det. akter hydrovane Dårlig bilde av hydrovanen da det kun viser “maskinen” Skal legge inn et bedre senere. Veldig fornøyd med at da sliter jeg ikke på den elektriske autopiloten og bruker mindre strøm. Solpanelene gir ikke nok strøm til alt forbruket totalt. Kjøleboksen tar for mye, og  inverteren som gir strøm til pc tar og mye. Pc skal jeg få 12 volt lader til, og så må jeg se hvor jeg ellers kan kutte i strømforbruk.

Plutselig på ei av frivaktene våkner jeg av et brak.  Vinden har dreid og siden vi seiler veldig høyt opp mot vinden så får vi et ufrivillig slag. ( kursforandring)  Ingri som har vakt har ikke mulighet i å foreta seg noe. En av styreboltene til vindroret løsnet og kilte seg slik at roret ble stående hardt over.  Da ble det å henge i badestigen til livet i vann i høy sjø for å få løsnet ut roret. Ingen stor ting, kunne bare ikke seile videre med vindroret på tvers. Bra temperaturen i vannet er til å leve med.

En morra ble vi ropt opp på vhf av en annen norsk båt. Det var “Katja” som jeg traff ute på øya Cies utenfor Vigo.  En liten familie på 4. Far mor og to sønner. Tvillinger. De lurte på om jeg hadde værrapport framover. Vi seilte sammen videre sørover mot Lanzarote.  Neste dag var det totalt blikkstille og vi ropte opp “Katja” og foreslo en stopp med kaffepause.  Og da ble det bading i tillegg til at vindroret ble fikset og satt på plass.   IMG_1734

Denne dagen ble også min første dag med bading i sjøen. Fram til nå har jeg syntes vannet har vært alt for kaldt. Flott å få inspisert båten under vannlinja.

 

 

Siste natta begynte det å blåse og skye til skikkelig. Tordenskyer og mye lyn rundt hele horisonten. Plutselig, ikke langt fra Areciffe på Lanzarote så hadde vi alt rett over oss. Jeg har aldri opplevd lignende. Det lynte noe vanvittig og tordenskrallene var voldsomme. Vi var ikke langt fra Arreciffe og marinaen så det var ok å komme seg innafor moloen og fortøye. Vi ble 3 dager i Areciffe. Det var en tabbe og ikke bli mye lengre.                              Vi seilte ned til sydspissen av Lanzarote til marina Rubicon, men her var det mye dyrere og mindre tilbud til en seilbåt. Og dårligere å ligge. Det kom inn en del dårlig vær som tvang oss til å bli noen dager ekstra.

Endelig kom vi oss avgårde til Grand Kanaria. Lå til ankers forskjellige steder ei ukes tid før vi gikk inn til Mogan hvor jeg kan ha båten fram til den store overfarten. Jeg hadde sjekket ut flere plasser på flere av øyene, men stort sett fullt overalt. Mogan er en fin plass for å være men dårlig plass om man trenger å få utført ting på båten. Ingen båtbutikker og kun et fiskebåt verksted hvor fiskerene selv fikser. Der er ei kran så det er mulig å løfte på land. Men bra til mitt formål nå.                                                               Planen er å komme seg avgårde ca 1.12. Nå sitter jeg å skriver dette i Tromsø. Ingri er ombord og passer båten mens jeg besøker Vegard, Siri, Isak og Lilja.                                        24.11 er det retur til GC.  Jeg ser fram til seilasen ned til Cap Verde og videre over dammen. Et til av flere mål er nå fullført.

 

 

Om venting, feriegjester og full fart sørover Portugals kyst.

Lenge siden jeg har skrevet noe, men det har heller ikke vært noen nye plasser som er “verdt” å skrive om.

Det ble lang liggetid i Vigo, mesteparten av ventinga ble tilbragt til ankers i forskjellige bukter og ute på øya Cies. Flott det, men kan føles litt langsomt når ønsket er å forflytte seg. Oppleves som å være alt for lenge inne på et og samme sjekkpunkt når man egentlig vil ligge langt framme. Gammel hundekjører/finnmarksløp vane.  Steinar Øverli mønstra på igjen 8 september og vi dro ut til Cies hvor vi ble noen dager. Øya ble utforsket på sine tilrettelagte stier. Enda var det en god del turister, men det er tydelig at turiststrømmen er i ferd med å minke.

Vi traff flere norske seilere, noen hadde jeg møtt tidligere, blant annet Oda Taule som seiler alene i sin “Snuppa”. Hun holder på å skrive bok om sin tur for et år siden. Turen hennes i år skal gå til Middelhavet. Hun har egen blogg: “Oda og Snuppa” for den intresserte.

Så kom tåka. Tett som grøt la den seg i området rundt Vigo. Den letta noe utover dagen, sånn i 2 – 3 tia når det var som varmest. IMG_1662 De lokale sa at når den først kom så varte den ofte 4 -5 dager.

Fiskebåter, store og små, var det overalt. Måtte hele tiden være på utkikk etter dårlig merka krabbeteiner og garn. Her trekkes det not, en form for snurpenot, som ble satt og så trukket med det samme. Mannskapet ombord var som jeg kunne se ofte herr og fru??  IMG_1663

Det tok sin tid for montering av solceller. Fikk bare beskjed om at de var forsinket. Ja ja vi er jo i Spania.  Det ble en del byturer. Syklet til høyeste toppen i området og besøkte en borg og vandret gatelangs.  Plutselig så kom vi over en hel vegg med et bilde av et hundespann. Da måtte det bli bilde av bildet.

20180919_131221

Vigo har sin gamle bydel den også, mye industri knyttet mot sjø og hav og ellers alt det en havneby har.

Steinar dro hjem via Lisboa hvor han tok seg et par dager med storby opplevelse. Det var synd vi ikke fikk seilt så mye. Tåka satte en effektiv stopper mange av dagene.

Så kom hele nabofamilien Trasti og Lyrek for noen dager ferie. De var solhungrie, for det ble rett ned i soling på kaia. Tur ut på øya Cies ble det selvfølgelig og løpetur til toppen og bading i kjølig atlanterhav.20181002_175250

Johnny, Trine, Emma, Hanna og Mathias var ombord i 3 dager. Det var veldig trivelig å ha besøk hjemmefra og dempet hjemlengselen. Nå når høsten er kommet og hundetreninga er starta for fullt så sitter nesten 40 år med hundekjøring godt i kroppen.

Så var endelig solceller montert og regninga gjort opp og det var bare å komme seg avgårde sørover. Hadde ikke mannskap med nå, det får jeg ikke før 18 oktober. Seilte hele natta til ut på ettermiddagen neste dag til Nazare i Portugal. Kom inn timen før det ble mørkt. Fortøyde i en trang bås med god hjelp fra en Norsk og en Engelsk båt.  Var et par dager før jeg seilte ned til Lisboa, eller rettere til Caiscais utenfor Lisboa.  Kyststripa er mange plasser bratt og med klipper. Mange av dem full av grotter. Grottene utenfor Lagos er mye besøkt.  Bilde er av det sydvestligste “hjørnet” av Portugal.20181009_094551

I Cascais var det flere norske båter til ankers. Traff en norsk gutt som seilte alene. (Martin Borge Bull) ( Det er forbausende mange unge som seiler alene). Vi dro neste dag sammen med tog inn til Lisboa og trasket rundt i byen. Fikk sett en del men det er begrenset hvor mye det er mulig å få sett på en vandring i løpet av en kort dag.

Så ble det ny nattseilas ned mot Lagos og Faro. Tanken er å finne en rigger som kan se over riggen og eventuelt gjøre noe med den om det trengs.  Ble ikke mye nattseilas, ble natt for motor. Sjøen lå som et stille vannfat. Seilte kanskje 3 timer totalt så må nok fylle opp med diesel før overfarten til Kanari øyene, og diesel koster sine 15 kr literen.  Bilder fra klipper med grotter utenfor Lagos.

Underveis hadde jeg funnet en rigger via anbefaling på FB. Han holder til i Vilamoura på Algarvekysten. Ganske nærme Albufeira som sikker flere har hørt om.  Han var positiv så da får vi se hva det blir til etterhvert.  Nå befinner jeg meg i Vilamoura, en typisk ferieby som er bygd opp rundt en marina. Mange og lange strender på begge sider av byen. Alt ser helt nytt ut og byen består av hoteller og restauranter. En bra marina og 200 kr natta. Den billigste etter Tananger, og det er lenge siden.  I dag er det søndag den 14 oktober. Riggeren kommer mandag.  Mitt nye mannskap lander i Faro den 18 og om alt er bra med vær og båt så starter vi seilas mot Kanari øyene. Det kan se ut som at jeg kanskje gjør en sving inn i bukta til Cadiz i Spania for en dag, men det får vi se, vinden har sitt den skulle ha sagt,  så det er bare å følge med på tracinga.

Landligge i Vigo, og montering av solceller.

Det er noen dager siden vi starta seilasen fra La Coruna og sørover kysten av Costa del Morte, eller på Spansk, Costa del la Muerte.  Dødens kyst. Kysten her er en del av Galician kyst. Navnet fikk den fordi det er fylt opp med skipsvrak. Den er veldig eksponert for Atlanteren og har vært utsatt for flere “oljeutslipp”.20180904_113740                                                                Blant annet fra Gresk eide  “Prestige” som forliste utenfor kysten i 2002. En Romersk legende sier at dette området var verdens ende. “Finis -terra”.  Men før vi rundet Finisterra så gikk vi inn til Canmarinas. En liten fisker landsby hvor vi la oss for anker. Vi hadde hatt flott seilvind og måtte faktisk rulle inn litt da det blåste ganske så friskt i kastene. Det var flott å ankre inne i bukta. To andre norske båter var allerede for anker. “Malik” fra Tromsø kjenner jeg fra før. Skipper Magnus ble jeg kjent med på D5L kurset i Stavanger.

Neste dag var gråvær og regn så vi fiksa litt på diverse. Bytta ut et slitt tau til hovedseilet, skrudde fast “frysa” i kjøleboksen og lå og svaia godt i vind og småbølger.                              .20180829_130755                                                                         Så blei det avgang til Port Finisterra    En rolig dag hvor kyststripa ikke levde opp til sitt rykte. Stille og rolig sjø, kun 23 nautiske. Det begynte å blåse litt ut på ettermiddagen, men da lå vi allerede til ankers. Det er ikke innbydende gjestehavn på stedet så valget var enkelt. Senere tok vi dingy`n til land en snartur. 20180829_193433                                                                                      En veldig “lokal” by. Vi så ingen andre turister enn oss selv. Havna var full av sjarker og større fiskebåter.

Et irritasjons problem måtte rettes på. Kunne ikke finne ut av hvorfor kjøla ikke gikk som normalt, og etter litt stanset helt. Feilen ble funnet i ei løs ledning. Det er rart hvordan småtteri kan føles stort. Vi har det for bra antar jeg.

Neste havn ble Muros. En flott seildag med passe vind. Muros har ei skikkelig flott og trivelig havn fant vi ut.  Blei et par dager. Fikk trimmet beina med å sykle opp til høyeste punktet i området. Tok et par timer, men det var verdt det. Ei helt vanvittig utsikt. 20180831_130821            Bildet er av Muros, og for den som zoomer inn på bildet så klarer man å se marinaen hvor vi ligger.  De andre bildene under er fra andre sia av toppen. 20180831_12432220180831_124308 Måtte ta et bilde mot fjellene i bakgrunnen. De er plantet med vindmøller så langt man kan se.  20180831_130827   Om kvelden ble det iskrem og Irish Coffee.

Da vi fortsatte neste dag var det vindstille den første timen før solgangsbrisen kom. God seilvind i riktig retning. Jeg hadde begynt på en dritt jobb. Toalettpumpa slapp inn vann i toalettet og jeg hadde sverget på at nå måtte jeg finne ut av det. Jeg hadde hatt pumpa av flere ganger, men nå hadde jeg bestemt meg for å ta av utløpsrøret. Ja ikke sant, dritt jobb. Men fant årsaken. Vakumventilen som skal låse returvannet sto litt åpen, ja på grunn av noe dritt selvfølgelig. Og siden har den holdt tett.

Så bar det inn i Ria De Arousa. Ei stor bukt med byer på begge sider, massevis av ungdommer på vannscooter, båter og ikke minst fullt opp av skjellfarmer. Vi har laksemerder, Spanjolene har “skjellmerder” om det er lov og kalle dem for det. 20180901_16525420180901_172127            De ser ut som flåter og det er fullt mulig å gå i mellom med båt, men de er uten lys så slett ikke trygge for nattseilas. Vi fant oss ei flott sandstrand som vi la oss utenfor. Jeg hadde fått vite at vi nærmer oss et par nasjonal park øyer som det må tillatelse til for å navigere i nærheten av og for å kunne ankre opp ved. Søknad ble sendt på en torsdag. Mandag ringte jeg og tillatelsen var i boks.                                                                              Lørdagen før lå vi til ankers ved ei fin liten strand. Stille og rolig helt til det dukket opp en Spansk partybåt med fulle ungdommer og musikk så høyt at det skrapte i høytalerene. Da sola gikk ned stoppa musikken og båten forlot arenaen.

Så blei det øytur på oss. Ilas d Cies.

20180904_11061220180904_110618

Ei flott bukt med ei flott strand , men mye mere folksomt enn jeg hadde trodd. Her kom det Spanjoler og turister med hurtigbåter med sikkert minst 100 personer ombord i hver. Der var en campingplass hvor noen hadde med telt og andre leide seg et.20180904_113055                                                En liten kafe /restaurant for litt mat er også i området. Det kan vel sies at nasjonalparken blir brukt. Tur til øya kjøpes inne i Vigo.  Tillatelsen min gjaldt navigering og oppankring. Det er strenge restriksjoner på søppel. Vi plukket opp 3 plastflasker som fløt forbi oss. 20180904_112104

Siden Eirik skulle reise to dager senere så blei det bare ei natt til ankers før vi gikk inn til Vigo.  Ligger nå i Marina Davila Sport. Ei grei nok havn. Litt mye svell av og til og et bra lite stykke inn til byen, men har jo sykkel. Trivelige og hjelpsomme folk som jobber her.  Å finne noen til å ordne med solceller tok 5 minutter.

I går kveld kom Steinar Øverli ombord og blir et par uker. Vi blir i området og jeg skal ikke seile herfra før ca 4 – 5 oktober. Før det skal solceller monteres og flere feriegjester kommer.

 

 

 

 

 

 

Indre del av Biscaya er langt. Dobbelt så langt som å krysse rett over

Men for en tur det har vært. jeg har vært i havner som var så trang og små at jeg lurte på hvordan i all verden kan jeg komme ut herfra. Jeg har sett byer og landsbyer på små Franske øyer og massevis av slott og borger. Statuer og arkitektoniske byggverk både i Frankrike og Spania. Kanskje mest i Spania.

Port Joinville på øya Il d Yeu. Ei flott lita øy med en liten fransk ferieby. Trange gater, masse folk, gatekafeer i hopetall og enorme mengder med sykler.IMG_1511 Bare på noen hundre meter var det minst 5 plasser hvor det kunne leies sykler. Havna var liten og trang men helt OK. Ble plassert utpå 3 andre.

Vi var inne bare ei natt før vi seilte ned til Il D Re, ca 55 nautiske. En flott seilas nedover hvor jeg fikk trent meg på vindroret.

Port St. Martin må vel være den fineste lille feriebyen så langt og den trangeste havna. Vi kom inn like før det ble mørkt. Havna var jævlig trang. Han som viste meg plassen jeg skulle ligge var jeg sikker på spøkte med meg, men neida, her var det bare å stålsette seg for fin manøvrering. Med litt pushhjelp fra havnevakta så kom vi på plass utenpå 2 svære cabincruisere.

Neste dag var kort. Kun to tre timer over til

La Rochelle. Vi lå i marinaen lengst ute så det var et stykke inn til gammelbyen, men ikke lengre enn at det var en fin gåtur. Det blir ikke så mange av dem ombord. Siden vi kom inn tidlig på dagen så fikk vi en god dag til rådighet til å se byen. Særlig gamlebyen med sine flotte bygninger og trange gater er verdt besøket.

Disse to tårnene markerer “inngangsporten” til en av de mindre båthavnene helt inne i gamlebyen.

Byen var en opplevelse som turistby, men for mye turister etter min smak. Det gjorde seg også utslag i servicen på serveringa og maten. Ihvertfall der vi var. Var ikke spesielt imponert. Sånn blir det kanskje når alt for mange skal ha servering på samme tid.  Etter La Rochelle skulle vi videre ned til Bayonne. Siste Franske by før Spania. Ei strekning på 170 nm ca. I Bayonne ville vi få et til mannskap. Kristoffer, vennen til Anna.

Bayonne er en rolig liten by. Vi lå litt utenfor i en liten marina. Det ble en sykkelrunde på meg i en enorm park med flotte sykkelstier. Det var mye folk ute i parken. Eldre og unge. Mange som syklet og løp. Byen er helt ordinær, men flott tilrettelagt for gående og syklister. Må si jeg er imponert over hvor flott sykkelveiene er, og godt oppmerket. IMG_1531Bildet er fra innseilinga til byen som ligger et lite stykke opp ei elv. Bildet under er hentet fra turistinformasjon på nettet.

Bayonne_aerienSpania neste stopp. Kun 23 nautiske til

San Sebastian. Det er litt historisk sus over navnet og det er masse historie knyttet til byene San Sebastian og Bilbao. Vi kom inn tidlig ettermiddag og havna var full så vi ble tildelt ei bøye. Ankringsplasser var det dårlig med. Vi dro ikke på land om kvelden. Det var full fest i byen. Utpå natta ble det fyrverkeri. Det gikk noen hundre tusen opp i røyk kan man si.            IMG_1574 Neste dag gjorde vi oss klar med dingy og påhenger, men det gikk ikke lang tid før det dukka opp en kar og sa at det ikke var tillatt med dingy inn til byen. Det var imidlertid gratis med vann taxi så det var bare å si fra. De gikk døgnet rundt.  San Sebastian var en flott by med flotte parker og mange flotte bygninger. Jeg lar bildene under snakke for seg selv.

Fikk et tydelig inntrykk av at Spanjolene, eller Baskerne, vi er jo i Basker land, en provins i Spania, liker seg godt på stranda. Den var overfylt. 20180819_122123 Basker land omfatter også Bilbao.

Bilbao ligger et bra stykke lengre inn enn havna vi lå i. Det var ikke mulig å gå inn elva uten spesiell tillatelse. 20180820_150620 Fra Bilbao til Gijon var det 121 nm med vindstille. Motordur hele natta. Vi var bare noen timer i Gijon som så ut til å være en helt ok fin by. Skulle gjerne vært der lengre men mannskapet hadde bestilt flybillett fra La Coruna så for at han skulle få sett litt der så var det bare å gå videre. Ei ny lang natt til motordur på blikke stille hav.

La Coruna.  Her har vi vært noen dager nå. Kom inn 23.8. 24 august ble jeg 67 år. Nå kan jeg reise på honnør billett. Men vet ikke hvor. Tok med meg mannskapet ut på en liten feiring. Var litt artig og få denne lille avisnotisen fra Anne Marie Opstad som hadde sett den i Aftenposten.147_1535201156946

Skal seile videre sørover i morgen, mandag 27. august.  Geoff Gill er reist hjem og ombord er Ålesundingen Eirik Solvang kommet. Fornøyd med å ha norsk mann ombord igjen.

Byen er flott, med masse å se på. Flotte sykkelveier og strender i nærheten. Vi ligger innerst i marina real. Ligger rett nedfor en pub/restaurant med levende musikk hver kveld. Men de avslutter tidlig så det er helt ok. Massevis av spise og drikke steder og store åpne plasser med skulpturer og flotte byggverk.

De fleste som krysser Biscaya bruker La Coruna som mellomstopp på vei mot Middelhavet eller Grand Canaria. Vi skal nå fortsette sakte nedover kysten til Gibraltar. Tenker ikke å forlate Gibraltar før langt ut i oktober. Det kommer til å bli mye ankring i bukter i tillegg til marinaer før den tid.